Populismens tid og styringspartienes fall

Dette er en analyse skrevet av

MARIA EMILIE ZIEM ROSNESS

Rådgiver

For første gang er den samlede oppslutningen til Frp, Rødt og Senterpartiet høyere enn Arbeiderpartiet og Høyre til sammen. Det er historisk, og det forteller noe viktig om tilliten til norsk politikk.

Arbeiderpartiet og Høyre regnes som Norges styringspartier. Det er partiene med bred oppslutning, størst troverdighet på tvers av saker og lengst erfaring med å lede regjeringer. Dette gir partiene troverdighet og tillit fra både egne og andre velgere. Men hvor er den tilliten nå?

To separate kriser – et samlet historisk fall

‍

Både Arbeiderpartiet og Høyre sliter med sitt i hver sin politiske blokk. Høyres valgnederlag sendte partiet rett inn i en identitetskrise og interne oppgjør. Høyres oppslutning ble målt til historiske høyder i 2023, med en toppnotering i mars måned på 36,9 prosent, men trenden i forkant av fjorårets valg var nedadgående. I etterkant av valget var Høyres nestleder Henrik Asheim tydelig på at Høyres politikk ikke hadde endret seg i takt med verden, og hevdet at partiet var for «systemtro».

Arbeiderpartiet har en lang historie som definerende og sentrale i norsk politikk, men har gjennomgått flere kriser og historiske nederlag det siste tiåret. For litt over elleve år siden skinte partiet i opposisjon. I mars 2015 målte vi oppslutningen deres til 43,4 prosent , altså ville mer enn fire av ti velgere stemme på Arbeiderpartiet.

Partiet lå an til å vinne stortingsvalget i 2017, men fire uker før valget kollapset oppslutningen. Valgresultatet på 27,4 prosent var det nest dårligste resultatet siden krigen. Tre måneder senere sprakk varslersaken mot Trond Giske, og måneden etter målte vi partiet til 20,8 prosent. Siden har oppslutning på 20-tallet blitt Arbeiderpartiets nye normal.

Kommunevalget i 2019 på 24,8 prosent var historisk dårlig. To år senere vant Arbeiderpartiet og rødgrønn side, men med enda ett historisk dårlig resultat på 26,3 prosent. Kommunevalget i 2023 ble nok et bunnpunkt. Partiet fikk en oppslutning på 21,6 prosent, og for første gang siden 1924 var partiet mindre enn Høyre. Arbeiderpartiet klarte å løfte seg inn i stortingsvalget i 2025, men målingene i dag vitner ikke om et styringsparti som bærer høy tillit og troverdighet i befolkningen.

Årlig gjennomsnittlig oppslutning for Arbeiderpartiet og Høyre 2013 – 2026

‍Hvorvidt Høyres lave oppslutning er forbigående eller starten på flere tunge år, er vanskelig å spå. Den nye ledelsen har vært tydelig på at de skal gjennomgå politikken grundig, med bedre forankring i lokallagene. Det tar tross alt tid å bygge nye politiske prosjekter. Om Arbeiderpartiets tid som et parti på 30-tallet er forbi, er heller ikke lett å forutsi. Men dersom vi skal snakke om en krise for styringspartiene, vitner Arbeiderpartiets siste tiår om noe langvarig.

Det er ikke nytt at styringspartiene tidvis gjør det dårlig. Den politiske pendelen svinger mellom venstre- og høyresiden, og alle partier gjennomgår oppturer og nedturer.

Det som er spesielt nå er at den politiske pendelen har svingt lenger bort fra styringspartiene enn noen gang tidligere. Resultatet er historisk høy oppslutning til populistiske partier og nå også høyere enn den samlede oppslutningen til styringspartiene.

Hva er egentlig populisme?

‍

Populisme som begrep blir ofte kastet rundt, noen ganger til det punktet at det mister betydning og innhold. Ifølge forskning anses ikke populisme i seg selv som en egen ideologi, slik som sosialisme eller konservatisme, men som en såkalt «tynn ideologi» (Mudde 2004). Populisme defineres på mange måter ut ifra hvilken «tykk ideologi», som nettopp sosialisme eller konservatisme, det pares opp med.

Sentralt for populisme er forståelsen om et antagonistisk forhold mellom det ærlige og hardtarbeidende folket, og en elite som oppleves som virkelighetsfjern. Populistiske partier anser ofte seg selv som et uttrykk for den generelle folkeviljen, og betrakter ofte maktelitene og «folk flest» som relativt homogene grupper. På denne måten vil ikke populisme i seg selv gi svar på alle samfunnsspørsmål som en «tykk ideologi», men det gir et rammeverk for politikk og en tydelig konfliktlinje.

‍

Populisme på norsk

‍

Frp klassifiseres ofte som et høyrepopulistisk parti med en tydelig populistisk retorikk. Senterpartiet kan også klassifiseres som et agrarpopulistisk parti, der partiet kjemper for bønder og distriktenes interesser mot den sentraliserende og kaffe latte-drikkende eliten i Oslo.

Rødt anses ikke som et venstrepopulistisk parti, men bruker ofte en venstrepopulistisk retorikk. Partiet plasserer seg tydelig på lag med de svake i samfunnet, i opposisjon til den økonomiske eliten og makteliten som ikke kjenner folks hverdag.

På tross av at partiene står på hver sin side i sentrale politiske spørsmål, er det ikke helt unaturlig å plassere dem sammen. Vi ser blant annet at de forenes i noen nøkkelsaker:

Generell EU-motstand og spesifikk Acer-motstand: Ingen av disse partiene er for EU-medlemskap, og fremstår som de mest EU-skeptiske på Stortinget. Alle partiene har vært høylytte i sin kritikk av dagens energimarked og hvordan det rammer befolkningen. Her er det særlig Acer som fremstår som hovedfienden.

Inngripende ovenfra-og-ned-klimatiltak: Alle tre partiene er imot elektrifisering av sokkelen med kraft fra land og utbygging av vindmølleparker på land. Motstanden til elektrifisering av sokkelen handler for Sp og Rødt i stor grad om risikoen for økte strømpriser for folk flest når kraftbehovet øker.

Byråkratisering og sløseri: Kutt i offentlig sektor har lenge vært en kjernesak for Frp. Senterpartiet har også gått til valg på kutt i etater og direktorater, og kritisert konsulentbruken, direktørtettheten og -lønnsnivået i offentlig sektor. Det siste året har også Rødt slengt seg på sløseridebatten med særlig fokus på rapporteringskrav som stjeler tid fra offentlig ansatte, direktørtetthet og -lønnsnivå samt offentlige innkjøp og konsulentbruk.

Et fellestrekk for sakene der de tre partiene enes er motstanden mot ovenfra-og-ned bestemmelse som går ut over «folk flest» eller «vanlige folk», gjerne på tvers av deres vilje.

EUs direktiver, og særlig energibyrået Acers direktiver, fjerner folket fra makten og forstås som å ha andre interesser enn hva som er bra for den norske befolkningen. Synet på elektrifisering av sokkelen og vindmølleparker til lands handler ikke nødvendigvis om en skepsis til klimaendringer eller motstand til klimatiltak i seg selv, men som store inngripende prosjekter som går på tvers av befolkningens vilje og ressurser.

Sløseri i offentlig sektor forstås som at staten forvalter skattebetalernes penger på en dårlig måte. Dette anses ikke av partiene som symptomer på korrupsjon eller byråkrater med dårlige intensjoner, men heller som et system ute av kontroll som går på bekostning av vanlige folk.

Frp dominerer, men Sp hadde sin tid

Av de tre partiene, er det uten tvil Frp som dominerer nå. På Opinions partibarometer for Dagsavisen og FriFagbevegelse i mai målte vi partiets oppslutning til 31 prosent, mens Rødt fikk en oppslutning på 6,3 prosent og Senterpartiet 5 prosent.

Senterpartiet anses også som et parti som sliter i dag, men det er ikke mange år siden de dominerte på målingene. Ved kommunevalget i 2019 fikk partiet 14,4 prosent oppslutning, og i januar 2020 målte vi partiet til 20,9 prosent.

Før stortingsvalget i 2021 ble partiet målt til rett under 20-tallet, og det var mye snakk om en potensiell statsministerrolle. Oppslutningen avtok inn mot valget og de endte med en oppslutning på 13,5 prosent, et resultat som fortsatt er svært godt for Senterpartiet.

Det som er spesielt i 2026 er at den samlede oppslutningen for de tre partiene nå er større enn oppslutningen til styringspartiene, Arbeiderpartiet og Høyre. Grafen nedenfor viser den årlige gjennomsnittlige oppslutningen for de to gruppene. Det vi her anser som de populistiske partiene har en samlet oppslutning på 41 prosent, mens styringspartiene har 39 prosent. Dette er historisk på våre politiske målinger, og antageligvis i norsk sammenheng.

Årlig gjennomsnittlig oppslutning for styringspartier (Ap+H) og populistiske partier (Frp+R+Sp) 2007 – 2026

En europeisk trend

Det er ikke nødvendigvis negativt at populistiske partier styrker seg og styringspartiers oppslutning faller. Populistiske partiers fremvekst kan også forstås som en reaksjon på en opplevelse av at demokratiet og politikken ikke holder sine løfter, og er i den forlengelse også et korrektiv til styringspartiene.

Det skal også nevnes at både styringspartiers fall og populistiske partiers vekst ikke er særnorsk, men en europeisk trend. Det er uansett tydelig at det er noe i emning, en økende folkelig opplevelse av at systemet ikke er til for folk flest og at det ikke forvaltes på en måte som kommer vanlige folk til gode.

Som nevnt er det vanskelig å forutsi om styringspartienes fall vil være vedvarende eller forbipasserende. Deres evne til endring vil åpenbart ha betydning for deres fremtidige vekst. Men som med så mye annet om dagen, er det tydelig at vi lever i historiske tider.

Kilde:

Mudde, Cas (2004). ‘The Populist Zeitgeist’, Government and Opposition, 39:4, 541-563.

‍

Opinions partibarometer for Dagsavisen og FriFagbevegelse:

Undersøkelsene gjennomføres månedlig i et landsrepresentativt utvalg på 1000 respondenter i alderen 18+ år. Feilmarginer varierer mellom 1,4 - 3,1 prosentpoeng avhengig av prosentfordeling.

‍