En markedsanalysediplomat iblant oss

Om du spør John Lauring Pedersen, administrerende direktør i Opinion om hvem i vårt langstrakte land som har mest erfaring med koordinering av flernasjonale markedsundersøkelser, så kommer svaret kjapt: «Det er Roar,det.»  Men hvordan har det seg at en kar som er vokst opp i brattlendt terreng et sted mellom Gudbrandsdalslågen og snaufjellet noen mil nord for Lillehammer, med en bilmekanikerdrøm i magen havnet som stjernekoordinator med velutviklede diplomatiske evner i analysebransjen?  Mer om det etter hvert.

Som mangeårig bransjetraver er jeg unektelig nysgjerrig, og dermed bar det av gårde til Harry Hole sin brune stambule. Waldemar Thranes gate, dette solide stykke norsk infrastruktur som er oppkalt etter en halvglemt, men ikke mindre betydningsfull pioner i norsk musikkliv. Restaurant Schrøder byr på norsk tradisjonsmat, og med henholdsvis flesk & duppe og karbonader på bordet var både Roar og jeg klare:

Blant alle analyseprosjekter på tvers av landegrenser du værtviklet inn i, går det an å peke på et skikkelig verstingprosjekt?

‍

Det har jo vært noen opp gjennom årene, men jeg tror et av høstens prosjekter stikker av med seieren som det mest krevende. Det handler om kulturkræsj, ulike måter man liker å jobbe på, det handler om mikromanagement fra kundens side, et detaljfokus som vi er helt uvante med, og det handler om dårlig stemning så og si fra start. I løpet av 16 dybdeintervjuer har det flakset rundt 500 sinte og krevende eposter mellom oss og rett som det er har vi håndtert 30-40 eposter pr dag.

Hva kan vi lære av slike erfaringer?  Har du noen tips?

‍

Det handler først og fremst om forventningsavklaring på alle sider av bordet. Få klarhet i hvordan vi skal jobbe sammen. Hvem som har ansvar for hva. Hvilke faglige prinsipper og rutiner vi skal forholde oss til, og slike ting.  En klassisk utfordring er når det er mange ledd mellom respondent og sluttkunde, men den største utfordringen tror jeg er manglende forståelse for andre kulturer. Du lærer fort at internasjonale kunder ofte foretrekker en mer formell tone, og den bør du respektere. Når kunden selv velger å gå over til en mer uformell tone er da magien skjer, og du kan begynne å bygge en bedre relasjon til kunden.

‍

Men la oss starte med begynnelsen. I Øyer kommune. For vel 40 år siden. Familiegård godt opp i lia, men vokste opp i Midtbygda rett ovenfor Øyer kirke. To brødre, Roar i midten. Far som jobbet på arsenalet i Lillehammer med alt mellom himmel og jord, fra feltflasker til stridsvogndeler i lagerhyllene. Hjemmearbeidende mor som hadde sin fulle hyre med å se etter tre relativt aktive karer. Her tilbragte vår mann sine første 20 år omtrent. Etter hvert med bygdefester og erindringer om fæle gausdøler fra Segalstad bru som kom for å slåss.

‍

På Vargstad Videregående (nå Lillehammer VGS Nord) var altså drømmen å bli bilmekaniker.  Hadde de mekaniske evnene vært i samsvar med ambisjonene kunne vi fort mistet en mann til smøregrava, men slik gikk det altså ikke. Det vil si, drømmen om ‘noe med hendene’ var ikke helt død, for etter et innsmett på Norstat Lillehammer, gikk turen til Lom for å bli tømrer. Også den planen ble lagt død, og det bar sørover igjen til Norstat på Storhove som intervjuer, så verver, deretter verveleder som administrerte rekrutteringsarbeidet og etter hvert avansement til prosjektleder.

Men dette var jo på Lillehammer, og du reiste jo etter hvert enda lenger sørover til hovedstaden.  Hvordan gikk det til?

‍

Jeg var da 24 år gammel, og det var faktisk Pål (Listuen,red.anm.) som kontaktet meg og spurte om jeg kunne komme til Oslo hvor det var en ledig prosjektleder-stilling. Jeg takket ja, og etter kort tid dyttet Erling (Eriksen, red.anm.) på og lurte på om det ikke var smart med noe mer utdannelse?

Og dermed bar det til BI, først som kveldsstudent, senere som heltidsstudent. Forbrukeradferd var et av favorittfagene, og her studerte han med Peder Røsand som også var godt over snittalder på medstudentene. Peder var i sin tid medskyldig i Roars internasjonale affærer, kanskje med en spesialitet i å selge spesielt vanskelige diabetesprosjekter over noen øl på Lorry. Den grunnleggende tanken i krevende medisinske prosjekter var «priser du det dyrt nok, så får vi ikke prosjektet». Av og til fungerte ikke den taktikken.

‍

Og det var nettopp Peder som senere skulle komme til å spille en rolle som halvhemmelig agent.  Peder inviterte Roar til et slag snooker. Det ble mange runder snooker og tilsvarende antall halvlitere.  Først langt på natt ble det plantede budskapet formidlet: ‘Du ska’kke by’ne i Opinion a’?’  En telefon fra adm dir dagen etter beseglet beslutningen, og vår mann ble en Opinioner.

‍

Og hva bedriver så en uoffisiell norgesmester i flernasjonale analyseprosjekter med når han ikke er på kontoret på Vulkan?

‍

Når jeg nærmet meg 40 års alder ropte kroppen min ‘skjerpings’. Nå finner du meg i svømmehallen et par ganger i uka. I tillegg er jeg frivillig i Røde Kors som har en meget aktiv lokalforening der jeg bor.

‍

Og mens vi rusler ut i høstmørket, forteller Roar om sitt morsomste og mest lærerike flernasjonale prosjekt for PEW Research Center om publikums holdning til minoriteter og jøder (sjekk ut pewresearch.org/ om duikke alt har gjort det!).  Det var grundighet fra kjeller til loft, en enorm kompetanse og millimeterkrav til dokumentasjon i utvalgsarbeidet. Rett ogslett et forbilledlig drømmeprosjekt, ifølge vår mann, før vi går hver til vårt og til nye, utfordrende og lærerike prosjekter.

‍

Fakta om Roar Teige:

Født: 8. juli 1983

Familie: gift, to barn

Bosted: Bærum

Verv: Styremedlem Strategi- og Analyseforeningen

Favorittspill: Europa Universalis

Misliker: Hvordan Hafjell er vandalisert

‍

‍

‍